Korstog
© Wikiart

Kommentar: Følgende artikel er oversat til norsk, bearbejdet og noget forkortet af Knut Lindtner fra hans hjemmeside her


Det er en rekke myter om IS, både om bakgrunnen og forholdet til USA. For å avdekke dette mysteriet må vi se på noen grunnleggende trekk ved den menneskelige adferden, særlig til trekkene ved adferden til det vi kaller psykopater og sosiopater.

For å forstå den nåværende fastlåste situasjonen mellom IS og USA, og for virkelig få en bekreftelse på at det faktisk er en fastlåst situasjon - og kanskje enda viktigere - for å kunne forutse med rimelig sannsynlighet noen av de fremtidige trekkene og interaksjonene mellom disse to partene - er det helt nødvendig å se på omskiftningene og det historiske innholdet i dette forholdet de siste 30-40 årene.

Da USAs regjering smidde relasjonen med kong Abdul-Aziz, grunnleggeren av Al-Saud dynastiet på 1930-tallet (Saudi-Arabia, overs.) var forbindelsen hovedsaklig av økonomisk strategisk karakter. Olje for penger og ulike sikkerhetsarrangementer for begge parter. Det kan diskuteres om USA egentlig på noe tidspunkt har militært forsvart Saudi-Arabia, til tross for to kriger mot Irak hvor de har benyttet Saudiarabernes territorium. Uansett hadde ikke religionen noe med avtalen som forente allianseforholdet mellom disse svært ulike landene.

Religion ble ikke et tema før Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan. Arven etter Kissinger-diplomatiet (tidl. USAs utenriksminister, nr. 56 og under Nixon) var fortsatt levende hos etterfølgeren, Zbigniew Brzezinski, som etter å ha blitt overveldet av storhetsforestillinger, ønsket å overgå sin mentor og kokte opp en mesterlig plan; en plan som gikk ut på å rekruttere jihadister, muslimske krigere, for å bekjempe de vantro kommunistene.

Den virkelige «Don Quixote» som reiste rundt i et jetfly og ikke på en eselrygg, hadde ingen forestilling om egenskapene og størrelsen på det monsteret han var i ferd med å skape. Den faktiske årsaken til dette dødelige feilgrepet er fortsatt enda ikke forstått i vesten - og det var ihvertfall ikke forstått dengang.

Drivkraften bak tilslutningen til Jihadistkrigere er ikke vestlige penger. Det som fører til rekruttering er en gammelmodig feiltolkning av islam - en som har eksistert i århundrer.

Brzezinski pendlet mellom Saudi-Arabia og Pakistan og muligens Afghanistan for å få planen på skinner. Han snakket med islamistiske krigere og fortalte at «gud var på deres side» og ville på denne måten stampe opp en en jihadistisk hær. Så introduserte Saudiene ham et trumfkort, Osama Bin Laden. Han var ikke bare innstilt på oppgi luksuslivet sitt men også bruke pengene sine på prosjektet.

Uansett utstyrte USA han og folkene hans med våpen, trening og midler slik at han kunne organisere det som etterhvert ble Al-Qaida. Med denne hjelpen skapte Bin laden en hær av jihadistiske fundamentalister, hentet inn fra hele verden, drevet av en arkaisk oppfatning av Koranen, for å bekjempe de gudløse kommunistene.

Et bekvemmelighetsekteskap av dette slaget måtte føre til en bekvemmelighetsskilsmisse.

Da USA forberedte «Operasjon Ørken Storm» for å får Saddam ut av Kuwait, tillot Saudi-regjeringen amerikanske «støvler» på saudisk jord. Da begynte alarmklokkene å ringe i den sterkt indoktrinerte Bin Ladens hode. Han kunne ikke godta at kristne hedningers støvler på hellig islamsk jord.

Bin Laden luftet bekymringene sine overfor de saudiske kongelige. De forsikret han om at USAs soldater aldri ville komme til de virkelig hellige steder (f.eks. Mekka eller Medina) og at de skulle forlate landet så snart konflikten med Irak var over.

Etter som tiden gikk og USAs soldater ikke ble sendt ut, ble Bin Laden utålmodig og etterhvert havnet han i unåde i forhold til det saudiske kongehuset. Dette skjedde på 1990-tallet og gradvis rettet han våpnene mot amerikanske mål og endte opp på toppen av listen av terrororganisasjoner.

Uansett om 11.september var fullstendig eller delvis en «inside-jobb», og ser en bort fra alt som skjedde bak scenen og TV-skjermene, førte denne utviklingen til at USA og Al-Qaida bekjempet hverandre i Afghanistan og seinere i Irak.

Et av problemene ved USAs utenrikspolitikk er at de ikke tar lærdom av tidligere feil. Mens de skryter av at de er informasjons- og etterretningsmestere, viser erfaringen at de har liten boklig kunnskap, dvs menneskeforståelse.

Denne kunnskapsløsheten ble en gang eksemplifisert for meg. Jeg så TV, det var i 2003. Amerikanske tropper rykket inn i Najaf, en hellig shia-by, og tanksene og troppene ble hilst av jublende irakere. I åpenbar total uvitenhet om hvor de var og hvor betydningfullt dette stedet var, fortsatte tanksene sin fremrykking mot alteret til Imam Ali Bin Abi Taleb; det helligste av alle shia-altere.

Folkemassenes jubel snudde til sinne og folk kastet seg foran tanksene og troppene i et forsøk på å få troppene til å stoppe fremrykkingen. Og amerikanerne skjønte overhode ikke hva dette dreide seg om. Det er noe lignende som om kinesiske tropper hadde rykket inn i Vatikanstaten uten å forstå hva det var for noe.

Slik er uvitenheten om og ignoreringen av andre kulturer til beslutningstakerne av USAs utenrikspolitikk. Politikken drives av arroganse og likegyldighet. Det er derfor ikke å undres over at de gjentar de samme feilene som de gjorde i forholdet til Al-Qaida.

Denne gangen har disse gruppene andre navn, men det er de samme folkene, enten de kalles Taliban, Al-Qaida, IS, Daesh, Muslim Brothers eller andre navn. De er drevet av den samme gammeldagse fortolkningen av Koranen.

Da den «anti-Syriske cocktailen» tok form, ble de ulike gruppene bundet sammen og forent av sitt hat til det sekulære (ikke-relgiøse) Syria under president Assad. Assad-arven etter far og sønn Assad, inneholdt mange fiender helt fra Israel (for støtten til Hezbollah i Libanon), til USA for ikke å underkaste seg USAs veikart for Midt-Østen, til Saudiene og de andre Gulf-statene (for Syria sine sterke bånd til Iran), til Tyrkia (Syrias styrke stod i veien for Erdogans (statsminister i Tyrkia) drømmer om et sultanat) osv.

Også andre grupper sluttet seg til, f.eks misfornøyde offiserer fra den syriske hæren og folk som ønsket reformer og som ikke så at det var en konspirasjon de sluttet seg til. Mange av disse siste skjønte fort at at de hadde gjort et feil valg og mange offiserer returnerte til tjeneste i den syriske hæren.

Som følge av en forvridd logikk ble «ultra-høyre»-fløyen til de kristne «libanesiske styrkene» kamerater med de islamistiske krigerne.

Mangfoldet i denne beryktete cocktailen impliserte også helt ulike målsettinger. Hovedmålet var en rask seier og islamistene ble lovet at makten over Syria vil bli overlatt til dem. Koalisjonen var ikke forberedt på en langvarig krig og enda mindre på å møte splittelsen i egne rekker.

I 2013, da en forstod kraften til den syriske hæren og den utrolige folkelige støtten som Assad hadde, begynte prins Bandar Bin Sultan (sjefen for den saudiske etterretning. overs.) å søke etter et magiske universalmiddel. Han foretok en hemmelig reise til Moskva og forsøkte å tvinge president Putin til å oppgi Syria. Bajasen forstod ikke at han stod overfor en spesiell leder og en annen type supermakt enn hans USA-sjefer. Han truet til og med å slippe løs tsjetsjenske krigere (og ødelegge vinter OL, overs), men måtte reise tomhendt hjem igjen. Da var det at Bandar, med Mossads hjelp, tryllet opp historien om kjemiske angrep i Øst-Ghouta og på den måten forsøkte å produsere en situasjon som skulle skape betingelsene for støtte til en Syria-invasjon. Putin gjennomskuet dette spillet og erklærte at det gikk en grense ved Syria.

USA trakk seg da fra beslutningen om Syria-invasjon og gikk med på en operasjon om fjerning av kjemiske våpen i Syria, for ikke å tape ansikt. Dette var det øyeblikket da islamistene forstod at USA hadde sviktet dem, slik USA tidligere hadde gjort med Al-Qaida. Islamistene fokuserte fortsatt på en islamistisk stat, men våknet opp til forståelsen om at dette måtte de klare sjøl, altså uten hjelp fra saudiene eller USA.

Dette var et vendepunkt for den beryktede onde koalisjonen.

Men islamistene hadde ikke Bin Laden til å finansiere seg. Skulle de frigjøre seg fra båndene til USA og saudiene måtte de skaffe seg en egen økonomisk ryggrad. Dette fant de i den irakiske oljen, kontanter i bankene og gullbeholdning i Mosul, for ikke å glemme alle de anonyme, rike muslimske velgjørerne.

Den største feilen ved denne underfundig planen var den ingen andre enn Bandar Bin Sultan som gjorde. Han var den som overbeviste ledelsen i USA at han var i stand å holde islamistene i ørene. I motsetning til erfaringen med Bin Laden, argumenterte han, skulle han ikke vende seg mot USA og det skulle heller ikke islamistene gjøre, for de var avhengig av hans finansielle støtte. Han kunne ikke forestille seg at IS ville endre politisk retning, generere sin egen økonomi og finansiering og dermed droppe han. Det er ikke så rart at Bandar ble forlatt og avskiltet, mistet titler og pontifikalier, ansvar og privilegier.

Med en gang IS stod på egne bein, trengte de ikke høre på noen andre lenger. Deres felles interesser med tidligere partnere sprikte etterhvert i en slik grad at deres voksende motsetninger gjorde dem til fiender.

IS bygger på wahhabi - versjonen av islam, men ettersom skismaet til saudiene utdypet seg, kom de to partene på kant med hverandre. Begge sverget på å ødelegge hverandre. Dette er lettere sagt enn gjort for saudiene, på bakgrunn av at 60-70% av saudiene (dette er anslag) støtter IS.

USA skjønte på sin side hvor sterkt det monsteret de hadde skapt hadde utviklet seg, og også hvilket vekstpotensiale det hadde. De besluttet seg derfor at organisasjonen skulle vingeklippes. Vil USA være seriøs når det gjeldt å bekjempe sitt uekte monsterbarn? Dette kan vi bare gjøre gjetninger om.

Hjelper de fortsatt i all hemmelighet IS, slik noen hevder? Kanskje, men dette endrer ikke ved erkjennelsen om den kjempetabben de har gjort. Det som er sikkert nå er at USAs ledelse erkjenner hvilken feil de har gjort og ikke minst at det var feil å stole på Bandars evne til å holde IS i ørene. USA ønsker å begrens IS, men virker ikke seriøse vedrørende å utrydde dem. Og selv om de ødelegger organisasjonen og medlemmene kan de ikke ødelegger den teologien som organisasjonen bygger på.

Den bemerkelsesverdige kommentatoren Sharmine Narwani, argumenterer med at det i atomavtalen med Iran ligger at USA vil trekke seg ut av Midt-Østen og fokusere på Russland og China og sin egen skrantende økonomi, og dermed overlate oppryddingen i Levanten til det russiske diplomatiet og de samordnete anstrengelser fra Syria og Iran. Denne antagelsen virker ikke usannsynlig.

Det er svært galt å anta at IS eller hvilken som helst islamistisk organisasjon for den saks skyld, fungerer som et viljeløst verktøy i USAs hender. Islamistene kan godt være kriminelle, fanatiske radikalere, men de er sterkt indoktrinerte og det de vil oppnå er enkelt; de vil at hele verden skal underlegges en Islamistisk Stat som styres etter Sharia-lover.

Psykopater og sosiopater får ikke venner. De anser andre mennesker som eiendeler og bruker dem som redskaper. Dette gjelder også for forholdet dem imellom. Så lenge de har et forhold bruker de hverandre så lenge det er nyttig. Islamistene vil bruke USA, på samme måte som USA bruker dem, men når deres interesser kolliderer erklærer de krig mot hverandre. Akkurat nå, som følge av tingenes tilstand det siste året, har IS gjort mytteri i forhold til sine tidlige partnere i Midt-Østen.

IS er drevet av en feiltolkning av den hellige Koranen og har brakt fortolkninger av ulike begreper i denne boken inn i en militært forståelse.

Hovedproblemet med en slik gammelmodig forståelse henger sammen med to forhold. For det første er er disse begrepene svært bredt aksepterte. For det andre har de vært i bruk i århundrer. På den ene siden kan skolerte, rasjonelle muslimer vanskelig utfordre fellesbegrepene uten bokstavelig å risiker sine hoder. På den andre siden er det ikke USA og CIA som har oppfunnet disse tro-systemene.

I denne sammenheng ser IS og tilgrensende organisasjoner ned på USA og hele Vesten. De anser den vestlige kulturen som skjørlevnet og dekadent og som de står langt over. De tar ikke ordrer fra noen som ikke følger deres tro. Det er en del av den doktrinen de følger.

USA kan «skru på» organisasjoner som IS, men de kan ikke «skru dem av», og antydninger om at IS står til rette for USA og fullt ut følger de ordrer de får, er ekstremt upresist og tegn på en manglende forståelse.

Enda mer upresist er den vanlige oppfatningen hos enkelte at «alt går som planlagt» for USA, så lenge som plottet mot Syria utvikler seg. Dette kan ikke være lengre fra sannheten. Dette er en krig de ønsket en rask seier i for fire år siden. Etter fire år ser dette mer og mer usannsynlig ut.

Denne artikkelen er oversatt, bearbeidet og noe forkortet av Knut Lindtner.

Den kan leses i sin helhet på engelsk her: War On Syria; Not Quite According To Plan Part 1. The Islamist-American Love-Hate Quagmire; Facts And Myths